Rektoren og hennes hjertebarn
I anledning 60-årsjubileet deler vi en samling artikler som belyser HLF Briskebys historie og betydning. Artiklene ble opprinnelig publisert i HLFs fagblad «Din Hørsel». HLF Briskeby tar ikke ansvar for eksternt innhold.
Opprinnelig trykket i Din Hørsel nummer 5/2016.
Tekst: Tor Slette Johansen
Berit E. Tollefsen. Foto: Tor Slette Johansen
Berit E. Tollefsen (62) stortrives når hun ser at elevene på Briskeby videregående skole lykkes. Og hun stortrives når hun kan pusle rundt på torpet i Torsby i Sverige.
Denne måneden er det 60 år siden Hild Ingemann Knutzen dro i gang handelsskole for hørselshemmede unge i Norsk Hørselslags lokaler i Oslo. Tre år senere fikk skolen fast tilholdssted og navn etter egne lokaler i Eilert sunds gate på Briskeby i Oslo.
Utviklingen siden den gang (se sidene foran) har vært store og stadig tilpasset endrede krav og forutsetninger. Skolen er i dag en moderne videregående skole med både teoretiske og praktiske fag. I tillegg er den utadvendte virksomheten rettet mot både unge og voksne hørselshemmede blitt utvidet og profesjonalisert gjennom det som i dag heter HLF Briskeby rehabilitering og utadrettede tjenester (RUT).
ET KRAFTSENTRUM
Men 60 års jubileet handler mye om skolen som fundament for det det som er vokst til å bli et kraftfullt og nasjonalt senter for hørselsomsorg. Og i sentrum av jubileet, som markeres med fagdag/åpen dag på HLF Briskeby kompetansesenter i Lier og festmiddag i Drammen 17. september, står rektor Berit E. Tollefsen.
Hun begynte som lærer i 1994 i Eilert Sundts gate, etter ti år som lærer og etterhvert rådgiver ved Kongstein videregåendeskole for døve i Stavanger og et vikariat som lærer ved Bleiker videregående skole i Asker.
Berit E. Tollefsen, som er en ekte bærumsjente, ble med på lasset da skolen kjørte flyttelasset gjennom hjemkommunen og videre til Lier i 1999, og ble da rådgiver ved skolen. I 2007 tok hun over rektorjobben etter Vidar Kvistum, supplerte med masterutdanning i utdanningsledelse året etter. Og ja, her har hun blitt siden.
BALLAST GULL VERD
Selv har hun ingen hørselshemming, så hvorfor akkurat en skole for hørselshemmede?
– «Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg begynte på Kongstein døveskole. Vi brukte tegn til tale og jeg lærte meg tegnspråk. Det sitter igjen, selv om elevene på Briskeby skole sier jeg ¨snakker gammeldags¨.
Men jeg likte miljøet, jeg likte å se at tilrettelagt undervisning ga elever som hadde et vanskelig og ofte dårlig utgangspunkt fikk muligheter til å lykkes. Den samme følelsen er blitt enda sterkere under årene på Briskeby. Det er en sann fryd, både personlig og faglig, å se at elevene gjennom undervisningen her får bedre karakterer, og blir både faglig og ikke minst sosialt forberedt på livet etter videregående, enten de går videre med studier eller går ut i yrkeslivet. Vi gir dem en ballast som er gull verd.»
HJERTEBARN
Rektoren har også de siste årene fått et ekstra hjertebarn, nemlig HLF og Briskebys utviklingsprosjekt ved Montfort Special Needs Education i Malawi, en skole hørselshemmede barn får muligheter til skolegang og hjelp til å mestre hverdagen.
Hennes datter var en av de to første som for fire år siden startet det møysommelige arbeidet med å kartlegge hørselen blant barn i det lutfattige afrikanske landet. Hun har selv vært flere ganger på besøk ved skolen, sist i vår med et billass med nye madrasser og myggnett til sovesalene ved skolen.
– «Det er mine andre hjertebarn her på Briskeby som de siste årene har samlet inn nærmere 50.000 kroner gjennom Operasjon Dagsverk. Pengene har elevene i sin helhet og i full solidaritet gitt til ulike oppussingsprosjekter ved skolen i Malawi. Det gjør meg så uendelig glad og stolt, sier hun.»
Og datteren Helene? Jo, hun fant kjærligheten i Malawi og jobber i dag som biblioteklærer på en skole der.
SLITSOMT BYRÅKRATI
Berit E. Tollefsen har ikke angret én dag på de nå 22 årene hun har jobbet ved Briskeby videregående skole, selv om hverdagen som administrator kan by på utfordringer.
– «Det er en krevende jobb, spesielt med tanke på oppfølgingen overfor offentlige myndigheter. Alt tar tid, det er ofte slitsomt å forholde seg til byråkratiet, departementer og direktorater, ikke minst de siste årene med overgang til privatskole – eller friskole som det nå heter. Men det har også gitt mange gleder, senest rett før sommeren da Kunnskapsdepartementet i et hastevedtak godtok utvidet elevantall innenfor programfag for helse og oppvekstfag. Det var kjempebra.»
Tollefsen er rask med å understreke eieren HLFs betydning.
– «Vi hadde ikke klart dette uten HLF i ryggen. Jeg er virkelig glad for støtten vi får fra ¨familien¨», sier hun.
SER LYST PÅ FREMTIDEN
Etter overgangen til privatskoleloven i 2012, hvor HLF Briskeby ble delt i to selskaper – skolen og RUT – får skolen nå bevilgninger over statsbudsjettet hvert år.
– «Jeg ser positivt på fremtiden. Finansieringen er sikret, og så lenge søkningen til skolen holder det høye nivået den har gjort de siste årene, og gjerne stiger, vil det gå bra. Men vi har en vei å gå når det gjelder markedsføring av tilbudet vårt, det er en utfordring og jeg håper hele HLF-familien vil være med å spre det gode budskapet.»
– «En annen utfordring er den delvis manglende støtten elevene får ved å bo hjemmefra. Mens elever som bruker tegnspråk på sine skoler får dekket kost og losji fullt ut, får hørselshemmede elever som bor på hybel bare delvis støtte. Dette har vi tatt opp i mange sammenhenger, men ikke fått gjennomslag. Dette er en parallell til retten til tilrettelagt undervisning i ordinær skole, og jeg mener helt klart at talespråklige og tegnspråklige elever må stilles likt her – altså full bostøtte for alle. Dette handler om å gi elever med spesielle utfordringer lik rett til en fullverdig utdanning.»
TORP I SVERIGE
Sammen med mannen Andreas drar Berit E. Tollefsen over grensen til Torsby når hun skal slappe av. Med tre barn ute av redet er det det hvitmalte huset med blå vinduer på torpet noen mil øst for Kongsvinger som er hennes fristed.
– «Her er det alltid noe å pusse opp, og her pusler vi rundt i feriene og så snart vi har noen ledige stunder. Med hovedhus og tre driftsbygninger er det alltid noe å snekre på og rette opp. Og her leser vi og slapper av, går turer, og drar noen ganger til golfbanen i nærheten for litt fysisk fostring og glede.»
Rektoren har også en forkjærlighet for å sy, og forteller fornøyd at hun har sydd bunader både til sine to døtre og seg selv.
SAMFUNNSNYTTIG
Men en ferie tar også slutt, og veien tilbake til skolen er aldri tung å gå.
– «Det å se at alt fungerer på skolen, å se at elevene trives og greier seg bra, og å se at våre utrolig flinke lærere gjør sitt til å forberede eleven til det virkelige livet, det gir meg utrolig mye. Selv om jeg ikke underviser mer selv, går jeg daglig rundt og snakker og fleiper med elevene. Den kontakten vil og kan jeg ikke være foruten.»
Tilbake på kontoret fortsetter arbeidet med å sy sammen et undervisningsopplegg som passer de fleste.
– «Det er viktig at vi har flere tilbud. Alle elevene er ikke støpt i samme form, og de må ha muligheten til å velge i hvilken retning de vil gå. Vår jobb er å gjøre elevene best mulig forberedt til studier og arbeid. Det er bra for elevene og det er bra samfunnet. Så enkelt kan man sammenfatte den betydningen Briskeby videregående skole har hatt gjennom 60 år, og som HLF Briskeby kompetansesenter vil ha i 60 år til», sier Berit E. Tollefsen.
PS! Andre artikler i denne serien er: HLF Briskeby – et kraftsentrum, FoU – et nytt ben å stå på, Kronjuvelen HLF Briskeby