To ganger årets lærer! (Intervju, Din Hørsel)

Magnus er en av våre mange iherdige og kjempeflinke lærere. I denne artikkelen intervjuer Din Hørsel han.

«..elevene er nok de som motiverer meg mest.»

Faksimile fra Din Hørsel 1/21. Artikkel ved Bjørg Engdahl / Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

 

Å tilrettelegge for god kommunikasjon, deltakelse og inkludering ligger til grunn for alt som foregår på Briskeby vgs.

– Vi har cirka 60 elever fra hele lan­det, fordelt på mange utdanningspro­grammer. Jeg underviser i historie og samfunnsfag på alle trinn, både innen studiespesialisering og yrkesfag. I til­legg er jeg kontaktlærer.

– Jeg kjenner til alle mine elevers audiogrammer og hørselstap, og for­søker å tilrettelegge utfra den enkeltes utfordringer. Som mannlig lærer må jeg være særlig obs på de som har basstap i taleområdet, og jeg kan ikke la skjegget gro. Skjegg gjør det vanskelig å lese på munnen.

Alle blir sett
– Klasserommene har gode lys- og lydforhold med god akustikk, og vi bruker helt nye trådløse systemer med mikro­foner, teleslynge og høyttaler. Vi har maks åtte elever i hver klasse som sitter i hestesko, slik at alle kan se hverandre og lese på munnen. Små klasser og selve plasseringen i rommet gir meg som læ­rer mulighet til å se og følge opp hver enkelt, enten de sliter med skolefaglige utfordringer eller sikter mot toppkarak­terer for å komme inn på jusstudiet.

– Hos oss kan ingen elever gjemme seg vekk bakerst i klassen. Vi har da også minimalt med disiplinære proble­mer sammenlignet med vanlige klasser i videregående med opptil 30 elever. Dette til tross for at elevene er i en bryt­ningsfase, der de skal finne seg selv.

– Jeg er bevisst på å gjenta det eleve­ne sier i plenum, slik at ingen faller ut av samtalen. Ofte noterer jeg på tavla eller lager referater, slik at de har best mulig skriftlig støtte. Jeg må hele tiden passe på å ikke stå i motlys eller snakke med ryggen vendt mot klassen.

Redd for å føle seg dumme
– Mange elever med nedsatt hørsel er redde for å fremstå som dumme. Noen har med seg en frykt for å bli avviks­stemplet fra skoler de har gått på før. Her har de kanskje slitt faglig eller sosi­alt på grunn av store klasser med mye bakgrunnsstøy og varierende tilrettelegging. Mange er eksperter på å skjule det, dersom det er noe de ikke får med seg eller forstår. Hørselstapet kan også ha gjort at de uttaler ord feil eller har gått glipp av enkelte begreper.

– Som lærer må jeg alltid forsøke å «lese» eleven for å oppdage og reparere kommunikasjonsbrudd på en ivareta­kende måte. Jeg er opptatt av å skape et trygt læringsmiljø, der det er lov og rom for å si og gjøre feil.

– Hva er mest utfordrende i din jobb?

– Det er både utfordrende og givende å hjelpe elevene til å nå målene sine. Faglig sett har vi de samme læreplanene og eksamenene som på andre videre­gående skoler, og disse kan ofte kreve mye av både elevene og oss lærere.

Hjelp til mestring – ikke hjelpeløshet
På en så liten skole blir forholdet mel­lom lærer og elev tett. Som kontakt­lærer skal jeg følge opp elevene mer helhetlig ved å støtte og utfordre un­derveis. Samtidig skal jeg vurdere dem og sette karakterer. Det kan være kre­vende for en elev å få en dårlig karak­ter, men vi kan ikke la det gå inflasjon i høye karakterer. Det vil bare straffe seg når elevene etter hvert møter frister og krav på høgskoler, universiteter og i ar­beidslivet.

– Litt av den samme diskusjonen gjelder rundt temaet tilrettelegging. Vi skal ikke tilrettelegge så voldsomt for elev­ene at det ender med lært hjelpeløshet. Elevene skal og må utfordres, fordi det er det som skaper mestring. Men elev­ene mine skal aldri være i tvil om at jeg heier på dem hundre prosent.

Hva tenker du blir viktig i fremtiden, hvis hørselsomsorgen skal fungere godt?
– Elever og arbeidstakere betaler en høy pris når de ikke får like muligheter til å lykkes som alle andre. l<ampen for like muligheter blir derfor enda viktigere i fremtiden. Noe av problemet i dag er at ulike faginstanser hemmes av tungrodd byråkrati, og dette gjør det vanskelig ågå inn med tidlig innsats. Slik kommer hjelpen for sent, og ofte etter at en elev eller arbeidstaker har gått på en smell.

– Som ansatt ved Norges eneste tale­språklige videregående skole for elever med hørselstap, er jeg også opptatt av at skoletilbudet vårt må bli bedre kjent. Personvernhensyn gjør dessverre at det ikke finnes noen oversikt over elev­er med hørselsutfordringer i grunnsko­len som vi kan peile oss inn mot. Her er vi prisgitt at andre rundt elevene og for­eldrene informerer om at vi fins.

– Hva er motiverende og positivt i jobben din?

– Jeg har veldig positive og inspire­rende kollegaer, men elevene er nok de som motiverer meg mest. Det er stort å få dele elevenes glede når de mestrer utfordringer og når målene de har job­bet så hardt for. Jeg er stadig vitne til at elever som i starten er stille og forsikti­ge etter hvert tar ordet og får muntlig selvtillit. Fordi vi legger så stor vekt på talespråklig undervisning og samta­ler, gjør mange av elevene det godt på muntlig eksamen.

– På en så liten skole som vår, der mange av elevene også bor på skolen, blir det fort tette bånd og folkehøysko­lestemning. Det er rørende når elevene opptrer og synger for oss på juleavslut­ninger og juleball. Det å komme ut av egen komfortsone og stå på en scene er et stort steg for mange og til stor inspi­rasjon for meg.

– Det hender jeg får brev fra eleve­ne etter at de har sluttet. Den største utmerkelsen man kan få av elevene er «Årets Briskebylærer». Det er knallhard konkurranse om tittelen, så jeg er veldig fornøyd med at jeg har fått den to år på rad!

– Hva er du mest opptatt av akkurat nå?

– At vi skal rekruttere flest mulig elever til Briskeby, slik at de som stre­ver i vanlig skole kan komme hit for å få hjelp til å realisere seg selv. Dessuten er vi alle opptatte av å holde skolen koro­nafri. Vi håper vi slipper nedstengning og hjemmeundervisning en gang til.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

18 − 7 =